Å snakke om gjennombrudd i de ulike krikene og krokene av dagens musikkvirkelighet er en subjektiv øvelse – men kanskje går det an å si at Kenneth Lien opplever et aldri så lite øyeblikk akkurat nå. Den utforskende folkemusikeren fra Lillehammer er det første som møter nysgjerrige seere når de sjekker ut Trollstemt, den nye dokumentarserien om norsk folkemusikk produsert av NRK. 
Der møter seeren en musiker som oppsummerer mye av det som skaper interesse for norsk folkemusikk akkurat nå: En personlig innfallsvinkel til musikken og en vilje til å utforske nye veier, samtidig som tilknytningen til tradisjonene føles vital. Liens band Ævestaden tiltrekker seg stadig nye hengivne lyttere for hvert år som går, fjorårets knallplate sammen med den eksperimentelle musikeren Jørgen Skjulstad (Center of the Universe) bydde på atter nye innfallsvinkler til stoffet og solospillet hans på munnharpe har brakt med seg titler på Landskappleiken i 2015, 2019 og 2021. Når Lien har fått rollen som Husvarm hos Riksscenen våren 2024, byr han på litt av alt.  

Mye av musikken du fremfører kommer fra Gudbrandsdalen – går det an å sirkle inn hva som kjennetegner den tradisjonen? 

– Det er ikke så lett å forklare, men den er veldig eiendommelig for Gudbrandsdalen. Det er ofte et alderdommelig kirketoneart-preg på melodiene, men det blir annerledes på munnharpe, for alt blir tvunget inn i den skalaen. Det er også en veldig heftig sving på hallingene – selv om det ikke danses halling i Gudbrandsdalen vil jeg si de har de beste hallingene.

Det virker som at en likhet mellom folkemusikken og den elektroniske musikken er at man er veldig oppmerksom på klangfarger, små nyanser i teksturen også videre. Er det et naturlig samspill der for din del?

- Ja. Jeg har alltid vært veldig stor fan av elektronisk musikk, minimalistisk musikk og de enklere formene for metal, spesielt black metal. 

Hvordan tror du black metal har preget perspektivet ditt på det å drive med musikk? 

– Det er jo den individualistiske holdningen, det å holde på med pionerarbeid og konstant fornyelse – å være en leder og ikke en følger, selv om det høres jævlig… corny ut. Det er mest gøy å finne på noe nytt heller enn å jakte en eller annen oppskrift. 

Du er en av hovedpersonene i den første episoden av Trollstemt. Og navnet ditt assosieres generelt sett med en oppsving i interessen for norsk folkemusikk. Hvordan ser du på det, er det mye hype, eller er man inne i en periode som faktisk er spesiell?

– Begge deler! Det har blitt mer hype, men jeg vil si at den er berettiget. Jeg hører fra Sara Parkman at de i Sverige er svært begeistra for det vi finner på her. At folk tør å leke seg og at resultatet blir fett. Folk som Sudan Dudan og Valkyrien har jo holdt på ganske lenge etter hvert. Men jeg tror det går an å snakke om en bølge nå. 

Tror du interessen for de sjangerkryssende prosjektene også fører til større interesse for den mer “tradisjonelle” delen av feltet?

– Det har jeg ikke noe svar på. Men jeg håper at de aller fleste lytterne også utsetter øra sine for det litt vanskeligere tradisjonelle. Grunnen til at jeg har god samvittighet når det kommer til å leke seg med alt, er at jeg føler at den tradisjonelle biten er i trygge hender. Det er masse bra utgivelser, gode arkivopptak og strålende utøvere. Med mitt hardingfelespel er ikke ambisjonene så høye… jeg har jo spilt siden jeg var 18-19 og jeg kan ikke hevde meg på den tradisjonelle biten, så jeg må gjøre noe annet. 

Er det annerledes på munnharpe enn på hardingfele?

– Ja, på munnharpe kunne jeg vært hundre prosent tradisjonsbærer. Men der er også fristelsen stor til å gjøre noe nytt med det instrumentet. Å spille solo, men heller spille feleslåtter fra Gudbrandsdalen, for eksempel. 

Er et samarbeid som Munnharpekvartetten, hvor du spiller med Anders Røine, Thov G. Wetterhus og Hans Hulbækmo, et forum for faglig utveksling også?

– Ja og nei – i det bandet skjer forberedelsene i ellevte time. Men både Anders og Thov har selvsagt vært inspirasjonskilder. Måten jeg spiller på er egentlig mer informert av hvordan jeg ikke vil høres ut som Thov og Anders. 

Går det an å sirkle inn noe av hva det dreier seg om?

– Det handler for eksempel om å holde en vokal, litt nedstrippa og mindre variert med tanke på tonekvaliteten. Å forsøke å få munnharpa til å låte som en fløyte, kanskje, mindre perkussive lyder og variasjon i hvordan munnen er forma. At man inni kjeften synger på i-vokal konsekvent, og forsøker å få det til å plystre. 

Hvis man er nysgjerrig på munnharpe, hvor starter man?

– For å spille må du være ganske besatt. Det å like musikken og lytte masse på den av egen fri vilje er det viktigste kriteriet, for det er ikke et instrument som er enkelt å lære med mindre du har ekstremt lyst. Det er ting som ingen kan vise deg og som det er vanskelig å forklare. Det er litt som med sang, du må ty til bilder, du kan ikke gjøre som på en gitar, hvor du kan peke på et bånd med fingeren din. Så du må bruke mye tid på din egen intuisjon og du må være selvkritisk. Det er lett å høre en melodi i ditt eget hode som ikke er den samme som den som kommer ut. Der er den selvkritiske greia veldig viktig, du må prøve å omstille deg og være litt flytende i tilnærmingen. Ikke gro deg fast.

 Kenneth Lien, intervjuet av FIlip Roshauv

Her kan du lese mer om Husvarm-konsertene på Riksscenen  denne våren