Innlegg på Riksscenen sitt seminar 7. mai 2008, ”Tradisjonell musikk og dans som bransje”

 
To tanker og to ansvarsområder i hodet samtidig
 – om tradisjon og profesjonalisering
 
Folkemusikken står overfor ei ny tid – ikke fordi vi ikke har hatt profesjonelle folkemusikere tidligere, men fordi de profesjonelle musikerne møter et annet arbeidsmarked og musikkmiljø rundt seg i dag enn i tidligere tider.
Pionerene blant frilanserne våre - utøverne som i dag har rundet 50 år og fortsatt har konsertvirksomhet som hovedinntektskilde - har vært spydspisser og måttet forholde seg til et folkemusikkmiljø basert på ildsjelers innsats og dugnadsarbeid, og selv vært sentrale ildsjeler og dugnadsarbeidere. Samtidig har de klart å bygge seg ei profesjonell karriere som musiker. Vi bør rette en stor takk til disse pionerene. Takket være disse har vi i dag aktive lokalmiljø for dans og musikk, viktige mestermøter på utdanningsinstitusjonene og et mangfold i uttrykk på store og små scener.
For de som etablerer seg som frilansmusikere i dag, ser omverdenen annerledes ut:
- Folkemusikerne møter flere profesjonelle arrangører som forholder seg til dem som oppdragsgivere.
- Flere og flere folkemusikere har ei formell utdanning, som gir status blant andre musikksjangere og i andre yrkesgrupper.
- Folkemusikerne møter et nytt musikkinteressert publikum på festivaler og konserthus som lytter på andre måter enn i ”det internte folkemusikkmiljøet”.

Folkemusikkmiljøet er fortsatt et dugnadsbasert miljø avhengig av aktive ildsjeler. Slik er det i alle sjangre, i lokale rockeklubber og jazzklubber, musikkens venner osv. Forhåpentligvis forblir det lokale engasjementet slik, men med et sterkere økonomisk fundament i bunnen for aktiviteten.
I tillegg har folkemusikerne i ennå større grad enn tidligere beveget seg ut på nye arenaer der de opptrer, ikke bare i konkurranse med hverandre, men også med musikere fra andre sjangre og utøvere i andre kunstformer. Folkemusikken, og uttrykksformer med folkemusikk som inspirasjonskilde, begynner å angå flere, treffe flere, få flere uttrykksformer og bli en del av de allmenne spillelistene hos ”folk flest”.
Det er lett å møte denne utviklingen med frykt og skepsis:
Sitat Johan Vaa i Spelemannsbladet 2/2008: ”folkemusikken har gått frå å vere folkekultur til scenekultur, eg håpar det går eit ble før ein går den vegen til endes.”
Sitat Knut Buen i Spelemannsbladet 1/2008: ”Det må ikkje bli slik at dei eigentlege, tradisjonelle folkemusikarane skal vere dei fyrste til å kjenne seg framande i organisasjonsmiljøet”

Vi kan finne mange flere slike utsagn og med rette på en måte. MEN:
Vi bør gå framtida i møte med pågangsmot og nye mål. Vi bør klare å ha to tanker og to ansvarsområder i hodet samtidig. Slik kan framtida være:
Tradisjonsoverføring, aktive miljø, rekruttering, kompetanse
- I det lokale arbeidet finner vi spel- og dansarlag med aktive og gode miljø for dans, spel og sang i konstruktivt samarbeid med kulturskolen, kommuner og andre lokale aktører. Disse laga er en viktig rekrutteringsarena som ivaretar og bringer videre den lokale tradisjonen, samt viktige miljøskapere og arrangører.
- dyktige spelemenn og dansere som driver opplæring og står for et aktivt sosialt miljø og tradisjonelt spel og dans på høyt nivå.  
- Regionale kompetansesenter for rytmisk musikk som arrangerer turneer, bistår med faglige råd til offentlige myndigheter, musikere og andre. Kanskje drifter senteret det regionale arkivet og innehar sekretærfunksjon for lokale- og regionale spelemannslag, kappleiker og festivaler m.m.?
En profesjonell folkemusikkbransje med utøvere, arrangører rettet mot et nasjonalt og internasjonalt marked
- Folkemusikere som formidler sin solistiske tradisjon og er sentrale i nyere uttrykksformer på scener i Norge og verden over.
- Arrangører som jevnlig arrangerer folkemusikkkonserter over hele landet. Små og store scener med solister, små og store grupper.
- Kulturhus, festivaler, lokale arrangører av alle slag som presenterer folkemusikk som en naturlig del av sitt konsertprogram på lik linje med andre sjangere.
- Frilansere finansierer i stor grad sitt virke via konserthonorar, men vi har gode ordninger for arbeidsstipender, prosjektstøtte, ensemblestøtte, fylkesmusikerordninger i både faste og prosjektbaserte stillinger, artist in residence-ordning og kunstneriske prosjektstillinger på riksscenen for folkemusikk.
Regjeringa la 25. april fram Stortingsmeldinga Samspill – Et løft for rytmisk musikk. Sammen med organisasjonene innenfor jazz og rock, i SAMSTEMT, er NFD svært fornøyd med meldinga som gir signaler om at folkemusikken får gode vekstvilkår i framtida.
Vi har tro på at vi sammen klarer å ivareta et fantastisk miljø basert på ildsjeler og dugnadsånd – slik skal og må det være. Vi skal jobbe for at disse skal få ennå bedre vilkår gjennom bl.a. å slippe mer papirarbeid, men drive med det som er kjernen – bringe den levende folkemusikken ut og skape naturlige og levende miljøer lokalt.
Vi har tro på å bygge en profesjonell bransje som springer ut av det levende miljøet der musikerne tar del i den lokale aktiviteten, er viktige inspiratorer og deltakere, MEN har et virke som profesjonelle utøvere der de møter arrangører, agenter, media ute og hjemme og framstår som musikere på lik linje med musikere i andre sjangere.
Det lokale arbeidet, med tradisjonsoverføring og rekruttering, og den profesjonelle bransjen drar nytte av hverandre og er del av en helhet i en et naturlig avhengighetsforhold. Begge er fundamentale faktorer for et vitalt folkemusikkmiljø i framtida.