Det var Jørn Hilme-stemnet som i 2013 ba Røine skrive ny musikk til filmen fra 1930. «Kristine Valdresdatter» ble den aller siste stumfilmen i Norge, og var basert på en populær bok av Hans A. Foss. Både filmen og musikken kom ut på Ta:lik for syv år siden. 

– Materialet på konserten er ikke helt bestemt, så Marit og jeg skal ha noen møter i forkant. Men vi skal prøve å finne frem låter som passer for en utvidet besetning – og kanskje tenke litt nytt også. 

Det neste prosjektet under Husvarm-banneret blir et samarbeid mellom Anders Røine og Daniel Sandén-Warg. De ga i 2018 ut det strålende albumet «Bibopalula», og har også operert under navnet Revolver. Det albumet vant Folkelarmprisen 2019 i åpen klasse. 

– Vi har ikke spilt live etterpå, fordi både Daniel og jeg har tatt oss ganske lange pauser fra musikken. Vi fant tonen i dette prosjektet, og snakker samme språk på slåttefronten. Så det skal bli gøy å dra i gang igjen.

– Daniel spiller på moraharpe, flere feler og munnharpe. Selv skal jeg prøve meg på gitar, munnharpe, langeleik, fele – ja, i grunnen alt som som skulle måtte til. Det blir et kreativt sammensurium av instrumenter, der vi også får med oss Erland Dahlen på perkusjon. 

Du har jo lenge vært etablert som en kritikerrost multi-instrumentalist. Har du gått i lære, eller er det meste selvlært? 

–  Jeg hadde Bjørn Klakegg som gitarlærer for mange år siden. Han ble en viktig fyr, som jeg fremdeles treffer en gang iblant. Jeg kommer fra Rødtvet på Grorud, der det bare var heavy metal som gjaldt. Men da jeg begynte på videregående på Foss, åpnet det seg opp en større verden. 

– Ellers lærte jeg de første tingene på fele fra fatter’n. Senere gikk jeg hos spelemannen Olav Jørgen Hegge, og besøkte også den siste resten av gamle spelemenn i Valdres. Da gjorde jeg gjerne opptak. 

– Ellers har jeg knotet mye på egenhånd. Det finnes egentlig ingen gjennomprøvd pedagogikk eller tekniske skoler innen hardingfele-musikken, selv om vi har fått flere institusjoner etterhvert. Du må egentlig bare opp med fela, og ta det derfra. 

Som musiker har du ofte laget fine og lyriske ting, men også musikk som er ganske røff i kantene. I hvor stor grad definerer du deg selv som folkemusiker? 

– Det er jo det jeg grunnleggende er. Men jeg har også spilt mye med folk som driver med mer frie ting, noe jeg synes er vanvittig kult. Man tenker fort på jazz når man hører uttrykket improvisasjon, men det handler egentlig bare om å åpne dører, uansett om du kommer fra folkemusikken eller rocken. 

– Det er slåtter jeg kan, der jeg særlig har dykket ned i stoffet fra Valdres. Men jeg har hørt på mye annet også – og prøvd meg på det meste. Jeg har nok vært mest interessert i et litt eldre sjikt av slåttemusikken, men mye av dette krysser grenser for både tid og geografi. 

Og så ligger det mye villskap og rytmer i mye av musikken din? 

– Jeg er glad i det rytmiske, og burde vel egentlig blitt trommeslager. Jeg har alltid blitt fanget av rytmene i slåttemusikken. Jeg tar for tiden en doktorgrad ved Universitetet i Sørøst-Norge, som handler nettopp om dette. Jeg ser på rytmikk og rytmiske mønstre innen slåtter og slåttetralling, munnharpe, langeleik og hardingfele. 

– Her skriver jeg blant annet om likheter og forskjeller mellom instrumentene. Og hvordan forskjellige instrumenter kan snakke rytmisk med hverandre. Det er merkelig nok ingen som har skrevet om dette før. Det er sikkert et smalt tema, men det skal det også være. Skrivingen gjorde at jeg tok en ganske lang pause fra frilans-tilværelsen som musiker, men nå må jeg ut på veien igjen.

Vi vender tilbake til Husvarm-jobbene på Riksscenen. Anders Røine er ikke helt sikker på hva som blir den tredje konserten i serien. 

– Jeg er i hvert fall med! Det blir muligens en solokonsert, som det er ganske sjelden at jeg gjør. Jeg er veldig glad i å spille med andre, og skal ut igjen med Reolô til våren. Det er mulig at det blir den tredje konserten, samtidig som det forhåpentlig blir en plate til.  

– Ingenting er morsommere enn når musikken bare ruller og går av seg sjæl på scenen. Jeg trakter etter de øyeblikkene når det skjer noe uforutsett, samtidig som alt bare låter helt fett. Da er du er så inne i musikken at det knapt går an å spille feil.