Gnawabonanza!

To forskjellige tapninger av en rik marokkansk musikktradisjon opptrer under "Gnawabonanza" på Riksscenen.

Asmâa Hamzaoui er blant de fremste utøverne i en ny generasjon kvinnelige gnawamusikere. Hamzaoui er født inn i en musikalsk familie fra Casablanca og ble tidlig med i gruppen til sin far, som er mestermusiker, på qraqeb og kor, før hun ble oppfordret til å starte sitt eget band. Det ble etter hvert kimen til Bnat Timboktou, som nylig slapp albumet “Oulad lghaba” på svenske Ajabu Records. Bandet er opptatt av å bevare gnawakulturens opprinnelige uttrykk og lydbildet vi møter ligger tett opp til det hun selv kaller gnawaens kjerne. Samtidig er Hamzaoui en fornyer, som har besøkt steder som Roskilde Festival, Lincoln Center i New York og Kaustinen i Finland med bandet sitt. For henne er det et bidrag til å opprettholde denne musikken - å forandre gjennom å bevare.

Gabacho Maroc

Det  syv mann store orkesteret Gabacho Maroc har siden albumdebuten i 2014 funnet forbindelser mellom gnawa og annen berbisk musikk, men også jazz, funk og musikk fra andre himmelstrøk i musikken sin. De har spilt flere hundre konserter over hele kloden, de ble nominert til beste afrikanske jazzband under All Africa Music Awards i 2015, og nådde enda lengre med albumet Tawassol, fra 2018. Albumet er stappfullt av innfall, et variert låtmateriale preget av en sylskarp hornseksjon med strålende solister, en rytmeseksjon hvor tradisjonelle og moderne instrumenter skaper nye rom sammen, synther, rapvers, gitarer marinert i ekko, karakteristiske mellomspill og store refrenger. De er et band som har skapt varige inntrykk hos konsertgjengere over hele verden og konserten på Oslo World kommer til å føye seg inn i rekken.

 

Hamid Moumen –  vokal, guembri
Aziz Fayet –  oud, perkusjon, vokal
Frédéric Faure – n’goni, perkusjon, backing vokal
Illyes Ferfera – altsaksofon, backing vokal  
Pierre Cherbero  – keyboards, backing vokal
Antoine Perrut  – bass, backing vokal
Vincent Thomas –  trommer

 

Gnawa er både navnet på et folkeslag, en kultur og en musikkform som strekker seg mange hundre år bakover i historien. Den kombinerer dype røtter i arabisk, afrikansk og berbisk musikk og har spredt seg over store områder i Afrika, hvor den dukker opp under forskjellige navn. I dag er gnawa en svært sentral del av den marokkanske kulturen og musikklivet. De tradisjonelle instrumentene som brukes er store jernkastanetter som kalles qraqebs, det trestrengte bassinstrumentet guembri og vokal. 

Musikken har utviklet seg i forbindelse med lilas, store sufiritualer, hvor den fremføres i lange sekvenser eller suiter, hvor en rekke sungne ritualer veves sammen over de pulserende rytmene. De siste tiårene har nye settinger som den sentrale festivalen Gnaoua d’Essaouira i Sør-Marokko tilgjengeliggjort gnawaen utenom rituelle sammenhenger og i møte med nye lyttere og interesserte musikere, har musikktradisjonen åpnet seg. Den medrivende polyrytmikken i qraqebene fant fort lekekamerater i nyere rytmisk musikk og det langstrakte formatet egnet seg for improviserende musikere. Det ble i det hele tatt åpenbart at både elektronisk dansemusikk og spirituell jazz er musikktradisjoner som henter inspirasjonen sin fra de samme menneskelige impulsene som gnawaen står for – trangen til å danse, til å miste seg selv i musikken. 

I dag lever dermed tradisjonell gnawamusikk og de ulike sammensmeltingene side om side på gnawafestivaler og i marokkansk kultur. Store mestermusikere kan i det ene øyeblikket spille musikken slik den “alltid” har hørtes ut, og i det neste øyeblikket dele scene med musikere fra andre tradisjoner, på jakt etter nye luftlag å puste i. På Oslo World får man oppleve eksempler på begge impulser.